Malin om Vaginisme

Link til saken!

Fin sak om en modig jente som deler sin historie❤

Synes det er litt synd at vaginisme og vestibulitt alltid blir fremstilt som sjeldne diagnoser. Det er fler som sliter med disse problemene enn man kanskje vet. Allerede i dag sier behandlere at mellom 10-15% av alle kvinner sliter med en av disse diagnosene i løpet av livet.

- Karoline

Bli med i Facebookgruppen: Kroniske Underlivssmerter Norge

12 år med vestibulitt (en lesers historie)

Jeg hadde seks for første gang når jeg var 13 år, med min første kjæreste som var like gammel. Jeg begynte på p-piller samme året og vi var sammen i tre år. Sexen var bra og vi hadde det ofte. Jeg hadde ingen plager.

Med min andre kjæreste som jeg ble sammen med når jeg var 16 år, begynte det raskt å svi når vi hadde sex. Jeg gikk til helsesøster nær der jeg bodde, og hun så omtrent ikke på meg før hun konstanterte at jeg hadde soppinfeksjon siden jeg hadde svie og rødhet. Hun ba meg ta Canesten. Ettersom dette ikke ble bedre dro jeg tilbake til henne for å sjekke meg igjen. Da ville hun ikke engang se, hun skrev ut en hestekur på Canesten som gikk over 6 (!) uker.

Selvfølgelig ble det ikke bedre, så jeg bestemte meg for å dra til gynekolog. Hun titta veldig raskt utvendig og konstanterte det samme, at jeg hadde soppinfeksjon. Siden Canesten tydeligvis ikke fungerte ville hun jeg skulle prøve Diflucan.

Jeg måtte flytte på hybel for å gå andre året på videregående fordi det var for lang reisevei, og kjæresten min flyttet inn etter et år. Jeg begynte å google for meg selv fordi jeg ikke hadde tro at det var sopp, at det måtte være noe annet. Jeg leste alt ifra at pH’en min kunne være for sur og han for basisk, at det var det som ga ubalanse og irriterte slimhinner.

En morgen når vi spiste frokost hos foreldre hans kom jeg over en liten annonse i VG om majorstuaklinikken, hvor det sto at de var eksperter på svie og smerte ved samleie. Jeg nappa samboeren min i genserermet og satte pekefingeren hardt på avisa som lå på frokostbordet. Dit skulle jeg. Jeg fikk time hos Josef Ekgren.

Ekgren grep raskt tak i en bomullspinne og satte den mot inngangen til skjeden, som fikk meg til å nesten sparke til han fordi det var så vondt. Han titta på meg med heva øyebryn og dro av seg hanskene. Han hadde sett nok: jeg led av vestibulitt.

Jeg må si jeg ble småirritabel på kontoret hans fordi han nesten insisterte på at jeg hadde opplevd noe traumatisk seksuelt, noe som ikke stemmer. Han ville at jeg skulle prøve en salve som var blanding av decubalkrem og chilli som skulle smøres 2-3 ganger daglig, og xylocain før og etter samleie. I tillegg ville han at jeg skulle lese en bok om emotionell intelligens som jeg bestilte på nett samme dag (som jeg til dags dato, 11 år etterpå, fortsatt ikke har lest). Jeg skulle også massere med babyolje på de punktene som var mest følsomme i 10 minutter hver dag og gjøre knipeøvelser. Dette programmet opprettholdt jeg i kanskje 6 måneder før jeg ga opp.

Jeg fikk henvisning av legen min til Vulvaklinikken på Rikshospitalet som jeg måtte vente i ett år på. Jeg tok med meg samboeren min, han sto bak gardinene når legen undersøkte meg. Hun ga meg ikke noe annet råd enn å prøve å avstå fra samleie i 6 uker. Etter de 6 ukene var jeg tilbake på Riksen, og det var ingen bedring. Jeg fikk ingen andre råd eller behandling jeg skulle følge.

Jeg ga opp. Jeg leste ikke mer om vestibulitt på nett, slutta å følge forumer og ble totalt ignorant. Jeg orka ikke lese gla-historier fra jenter som hadde hatt vestibulitt i et par måneder før det gikk bort, siden jeg selv hadde hatt det i 3 år.

Forholdet røyk, og jeg fikk meg ny kjæreste. Når vi hadde sex gjorde det vondt kun når vi startet, fordi alt var nytt og spennende. Vi så hverandre bare en helg i måneden, så kroppen fikk også hvile mellom hver økt. Det forandret seg jo når vi flyttet sammen og giftet oss. Samleie ble uutholdelig, og jeg bestemte meg igjen for å prøve behandling. Jeg dro til min nye fastlege og fortalte at jeg hadde vestibulitt, noe han ikke hadde hørt om. Det ga jeg blanke faen i, jeg ville ikke at han skulle undersøke meg og jeg ville heller ikke undervise han. Jeg ba kun om henvisning til den lokale kvinneklinikken her for gynekologisk undersøkelse, i henhold til vestibulitt, men også for celleprøve siden jeg hadde fylt 25 år.

Legen der kunne ikke fortelle meg noe jeg ikke allerede visste om vestibulitt, men ville gjerne undersøke meg. Hun tok frem bomullspinnene og begynte. Siden det var såpass vondt kun med en bomullspinne ville hun ikke undersøke meg innvendig, for det kunne gjøre vondt verre. Hun henviste meg videre til en bekkenbunnsfysioterapeut.

Hos denne bekkenbunnsfysioterapeuten lærte jeg å slappe av, og å puste så dypt at underlivet bevegde seg. Jeg fikk knipeøvelser og pusteøvelser jeg skulle gjøre daglig. Etter ca 5-6 økter med henne mente hun at jeg hadde så god kontroll på bekkenbunnsmusklaturen, at jeg var «utlært». Det var ikke det som var problemet mitt.

Så var det tilbake til gynekologen, som endelig gjennomførte celleprøven (som var negativ, takk og lov). Hun hadde ikke noen vidre råd til meg, og ønsket meg bare lykke til.

Nå har jeg fylt 28 år, så jeg har hatt vestibulitt i 12 år allerede. Jeg har ikke hatt samleie på 2,5 år, jeg har ikke lyst lenger. Følelsene for mann min har dabbet vekk og vi bor sammen egentlig bare som venner.

Leser nå både bloggen og er medlem av gruppa «kroniske underlivssmerter» på facebook, og blir veldig inspirert til å prøve mange av tingene som står der, som kortisonsprøyter og osteopati.

Er mye å tenke over i henhold til hvorfor jeg har fått dette: er det fordi jeg har gått på p-piller siden jeg var 13 (i 15 år), er det fordi jeg hadde blindtarmbetennelse når jeg var 14 og det sto 8 leger, sykepleiere og studenter å så på mens jeg ble undersøkt gynekologisk med røntgenstav? Er det fordi jeg dusja hver gang etter jeg hadde sex og vasket meg med Asan? Hadde jeg sex for ung? Var det fordi jeg brukte stringtruse og tamponger? Hadde jeg sopp første gangen men ble ødelagt av Canesten? Hadde jeg for mye sex? Eller er det fordi jeg er «flink pike» og stresser for mye?

Gleder meg til dagen da det finnes tydelige svar og behandling som fungere for alle, alltid.

Ønsker alle som sliter med vestibulitt lykke til!

Dette er Elin sin historie. Det er fint å vite at man ikke er alene med å slite med slike smerter Vil du dele din historie: dernede@hotmail.com

Vaginisme, og hvordan jeg fant ut at jeg hadde det! (En lesers historie)

Tanken på sex syntes jeg alltid var litt skummelt. Derfor tok det meg litt tid før jeg i det hele tatt forsøkte å ha sex. Siden jeg skriver her, er det vel ikke noen bombe at det ikke funket så bra. Det funket heller ikke så dårlig at jeg tenkte jeg var unormal. Vaginisme har jeg, og det tok meg lang tid å finne ut av det fordi symptomene så lett kunne bortforklares. Om jeg hadde visst at slike typer underlivsplager fantes, hadde jeg oppdaget den raskere.

Bekkenbunnen min er så stram, at det ikke er mulig å få inn selv en liten q-tip. Eller, den var så stram. For dette hører faktisk fortiden til. Utrolig nok. Det fantes enn tid der jeg aldri hadde trodd jeg noen gang ville skrive dette i noe annet en presens. At det i det hele tatt skulle være noen åpning der nede, virket helt umulig, selv om det kom blod ut en gang i måneden. Å stikke en penis inn i sjeden min, virket akkurat like fåfengt som å stikke en penis inn i låret mitt. Det var ikke noen åpning der for den. Nå har jeg hatt samleie mange ganger. Det er et hull der, det må riktig nok lirkes litt for å få åpnet det, men etter at det er avdekket, er de bare full go. Sort sett, litt forsiktighet kreves fortsatt.

Første gangen jeg merket noe til vaginismen, var da jeg prøvde å stikke inn en tampong. For det var jo det alle brukte? Ikke bind, som mamma tipsa meg om da jeg fikk mensen. Jeg gikk i første klasse på videregående. Ja, jeg var treig med ting. Jeg kvia meg for å undersøke, kanskje var underbevisstheten min klar over vagnismen min allerede. Det sved. Det var akkurat som om tampogen skulle inn et sted, men da jeg dyttet var det bom stopp, og det sved. Jeg dyttet litt hardere. Svien ble sterkere. Jeg googlet det, mange jenter slet med å sette i en tampong første gangen, det gikk seg alltid til. Jaja. Noen måneder senere prøvde jeg igjen. Akkurat det samme skjedde. Hm, jeg fikk bruke bind, da. Det var jo helt ok. Jeg håpet bare ingen ville finne ut av det, alle spurte jo hverandre om OB. Når jeg onanerte, brukte jeg bare hånda. Jeg ville spare «den følelsen av å ha noe inni meg» til første gangen jeg skulle ha sex. Jeg forsøkte aldri å stikke noe inn der, tenkte ikke over at det kunne være rart og uvanlig.

Da jeg var 17, og nærmet meg 18. Ble jeg med en fyr hjem fra en fest. Vi klina, og tok en dusj helt naken. Jeg hadde mensen og var derfor tilbakeholden. Jeg hadde lyst til å prøve og ha sex, men noe holdt meg tilbake. Nærheten var utrolig. Alt jeg ville var å ha en kjæreste. Vi førsøkte aldri, så jeg fortsatte å leve i den tro at jeg var helt normal.

Jeg begynte på universistet. Alt jeg ville var å møte en søt fyr jeg kunne kose med og snakke med alt om. Sexen syntes jeg fortsatt ikke var så interessant, det var mer nærheten, også ville jeg kline. Sex var fortsatt litt skummelt, mye fordi jeg ikke hadde gjort det enna?. Å gå på universitetet uten å ha hatt sex?! Det var litt ukult, jeg kviet meg for at noen skulle finne det ut, men åpnet meg for de jeg ble best kjent med. Følte meg mindre unormal etter å ha snakket med de.

Da jeg hadde gått et år på universitet, ble jeg lei. På en fest drakk jeg meg litt mer full en jeg var komfortabel med. Nærma meg en søt gutt på dansegulvet, og det ble klining. Ikke noe særlig bra klining, og litt for synlig. Ingen av mine venner så det heldigvis. Jeg ble med han hjem. Vi klinte mer, han ville gjøre meg «klar». Kliningen var ikke noe videre opphissende. Da jeg innrømte at jeg aldri hadde hatt sex, tok han det veldig fint. Han hadde visst bare gjort det en gang før selv. Jeg ville bare få det overstått, og spurte om han hadde en kondom. Misjonæren. Han prøvde å presse seg inn. Det sprengte på, gjorde vondt, og var absolutt ikke noen tegn til noe hull. Jeg forsøkte «å ri» han. Da fikk jeg en bedre vinkel, og bedre kontroll på hva jeg gjorde. Traff bedre, det gjorde vondere, ikke noe hull. Vi ga opp. Jeg var flau.

Sex er vanskelig første gangen, har jeg blitt fortalt. Og jeg kjente han jo ikke. Jeg klarte sikkert bare ikke å slappe av godt nok. Han var veldig søt og forståelsesfull. Hadde akkurat begynt på medisin. Han var ett år yngre enn meg. Jeg sov over og gikk hjem tidlig. På kvelden fikk jeg en hyggelig melding om vi skulle ringes litt. Jeg var flau, og avviste. Han tok hintet. Nå i ettertid tror egentlig han kunne blitt en veldig fin kjærste for meg da, men jeg freaka ut. Jeg var ensom.

Etter ett år til, tok en søt fyr hjemmefra kontakt. Han hadde rota med venninna mi for en stund siden, jeg var da misunnlig på henne. Han var utrolig behagelig å være med og kjekk. Jeg følte jeg kunne fortelle alt det som var sæ vanskelg å fortelle. Vi snakket masse. I mange måneder. Han var 12 år eldre enn meg. Ringte hver dag i opptil flere timer. Det var så utrolig deilig å kunne snakke med noen. Jeg var ensom. Hadde venner, men fikk de ikke tett nok på meg. Så de ikke ofte nok. Var for mye alene. Da jeg skulle hjem, der han var, hadde jeg sommerfulger i magen. Han syntes det var spennedne at jeg ikke hadde hatt sex før. Nå skulle jeg ligge med noen jeg kjente godt, og var fortrolig med. Vi møttes. Han kyssa meg. Vi var alene. Det var sæ deilig å bli tatt på. Hud mot hud. Jeg var kåt, men også redd. Tenkte ikke på at det kanskje var litt rart.

Vi tilbrakte dagen sammen. På slutten havnet jeg i senga hans. Alle klær forsvant. Næ skulle det skje. Jeg var 22, eller 21. Han syntes det var litt rart at jeg var så gammel og fortsatt jomfru. Han prøvde å trenge inn i meg. Ingenting var forskjellig. «Tror du ikke bare jeg er litt stressa, at det ordner seg?,» sa jeg. «Nei, det er noe galt med deg. Du må finne ut av det.» Alt tryna, jeg ville ha han, han ble kald. Jeg ble desperat og maste og fikk et elendig selvbilde, han forble kald. Jeg følte meg dum. Og ensom igjen.

«Det er noe galt med deg» tenk å si noe sånt! Det gjør man da ikke. Jeg var såret. Samtidig er dette noe av det beste noen noen gang har sagt til meg.

Noen uker senere, og tredje året på universitet. Jeg dansa på fest. Så en litt pen fyr. Følte meg bra. Lurte på hva som ville skje om jeg dansa lenge nok foran han. Han ble med. Det gikk over i klining relativt kjapt. Vi gikk ut. «Hvor skal vi ta dette?» spurte han. «Vi kan jo dra til deg?» sa jeg. «Jeg har aldri hatt sex før. Jeg har prøvd noen ganger, men det har ikke funket. «Det gær nok bra,» sa han. Det gikk ikke. Akkurat samme som sist. Jeg ble flau. Han var mindre forstæelsesfull. Ga han nummeret mitt, han ringte aldri tilbake. Har lurt på hvordan han omtalte meg for kompisene sine etterpå, og om han gjorde det. Tror det er bra jeg fikk være uvitende.

«Det er noe galt med deg» Var det det? Hvordan kunne det være det? Jeg ville fortsatt ha han som sa det. Vi sendte noen medlinger, jeg var fortsatt desperat. Vi snakket pa? telefonen en kveld. Han forsto ikke hvorfor jeg ikke hadde prøvd a? finne ut av det. «Har du ENNA? ikke prøvd a? stikke inn en finger, en gulrot noen ting? Ta na? i det minste a? forsøk a? Goolge det!» Ok, da. Og der var det. Pa? et forum pa? engelsk. Vaginisme. Alt stemte. Jeg gra?t.

Jeg hadde noen teorier om hvorfor jeg hadde fått det, hendelser fra barndommen, ikke overgrep. Som barn var jeg veldig redd for fødsler. Det er jeg fortsatt. Jeg vet ikke hvor dette kom fra. Mitt værste mareritt gikk i oppfyllelse: jeg kom i skade for å overhøre en fødende kvinne remje. Jeg gikk på barneskolen. Denne totalt irrasjonelle angsten var jeg med meg, og gjør det fortsatt. Selv om jeg aldri hadde hatt samleie, kunne jeg likevel være så ekstremt redd for at jeg var gravid. Nesten så jeg trodde det kunne være tilfellet, jeg tok noen graviditetstester. Da jeg hadde lest om vaginisme, gikk jeg derfor til psykolog. Dette var ikke hennes bord, sa hun. Hun fant en seksolog med spesialisering på vaginisme, stram bekkenbunn og slik. Jeg dro dit.

Informasjon. Jeg var da 22 år, nesten 23. Det var overveldende. Hun undersøkte meg. Jeg var redd for å la henne ta på meg der nede, det kunne gjøre sæ sinnsykt vondt. Vaginisme, ja. Grad fire. Hvor mange grader finnes det? Totalt fire. Å ha en lett form for vaginisme ved første samleie er normalt, man er anspent og strammer litt. Da gjør det vondt, i tillegg til at sjeden trender å herdes litt, da. Ingenting gikk. Xylocain skulle smøres FEM ganger om dagen. Jeg prøvde litt. Ble fort overveldet og sluttet å møte opp.

Jeg ville aldri kunne få kjæreste. Jeg kunne ikke ha sex. Hvordan kan noen gutt være sammen med deg om du ikke kan ha sex. Hvordan skal du i det hele tatt bli sammen med en fyr uten å ha sex? Du må jo fortelle han det? Hva om jeg fortalte, åpna meg helt, og han bare gikk? Lo av meg? Det ville jeg ikke takle. Det ville være det verste. Jeg var så ensom. Likevel fast besluttet på æ ikke bære dette alene. Jeg fortalte det til venner, noen jeg kjente godt, andre jeg ikke kjente sa? godt.

Ingen forsto helt, men de fleste ga meg sympati og bekreftet at det hørtes helt grusomt ut. Dette gjaldt likevel ikke alle, og det var jeg glad for. Det gjorde at den sympatien jeg fikk føltes mer ekte, det var ikke bare noe de sa fordi de følte de måtte. En jente mente jeg bare var for pysete til å tåle smerten ved de første samleiene. Om du har eller har hatt fjerde grad av vaginisme, skjønner du at den påstanden er helt absurd.

Et nytt år startet. Jeg bodde nå i kollektiv, ikke alene. Så utrolig deilig å rope «hallo» i det jeg kom hjem. At man møtte noen pæ kjøkkenet og slo av noen få ord i løpet av kvelden. Det gjorde en stor forskjell. Jeg kom i kontakt med nye folk. Jeg fikk det bedre med meg selv, selv om vaginismen vedvarte. En fest vi hadde, da var det gått et år, kom jeg sent hjem. Mye å gjøre på studiet. Jeg pilte gjennom stua og festen og opp trappa og opp på rommet mitt. Pynta meg. Gikk ned trappa igjen, en ny fyr satt i sofaen. Han så på meg med store øyne. Han var søt. Han så på meg som om jeg var den vakreste jenta han noen gang hadde sett.

Vi gikk ut, etter noen uker, og litt push fra de i kollektivet mitt. Hadde det hyggelig. Jeg var nervøs for dette med sex. Vi gikk ut noen ganger til. Jeg ble med han hjem. Vi lå i den bitte lille sengen hans. Hadde ennå ikke kysset hverandre, men lå veldig tett. Jeg måtte si det, jeg mætte si det, jeg måtte si det. Jeg sa det, og begynte å gråte. Det gikk helt fint. Vi kysset. Sov litt. Kysset mer morgenen etter, tok pa? hverandre. Hadde ikke sex. Vi hang sammen mer og mer. Brukte hendene, gikk helt fint det. Jeg var fortsatt redd, samleie var jo det alle snakket om. Jeg kunne ikke gi han det. Ville han gå lei?

Han gikk lei, men det var ikke på grunn av det. Vi ville forskjellige ting. Jeg hadde fått et håp. Det gikk ann å være med gutter. Begynte å gå til behandling igjen. Ble undersøkt av en fysioterapeut. Var fortsatt ikke noe tegn til noe hull. Jeg var ensom, men mindre enn før, klarte ikke slippe denne søte fyren jeg hadde vært med i noen måneder. Ville ha kjærste, men klarte tanken på å være alene bedre enn før. Var mye jeg var mindre opptatt av. Og jeg var mye tryggere på meg selv.

Dette meg sex plaget meg fortsatt. Dette var studietiden min. Var de ikke nå alle liksom skulle ligge med hverandre? Gikk jeg glipp av noe? En tanke hadde dervet å surret i hodet mitt en stund: hva om det var noe anatomisk som hindret meg? En skikkelig tjukk jomfruhinne, eller noe som hadde grodd igjen. En operasjon, eller et inngrep som kunne gjøres, så var alt bra. At en muskel med form som en smultring skal kunne bli så stram at det ikke går an å dytte en q-tip gjennom hullet, virket bare ikke sannsynlig. Jeg var hos gynekolog. Hun undersøkte meg med å trykke en q-tip mot forskjellige punkter. Det var vondt, jeg var redd hun plutselig skulle presse den inn og at smerten skulle bli uutholdelig. Jeg klarte ikke å ligge stille i gyn-stolen, Holdt på å dette ut flere ganger. Hun fant fram ultralydapparatet. Alt var helt normalt. Jeg var helt knust. Det var muskulært. Det var kremer og forsøk på å få noe inn som gjaldt. Men å har du det paradokset, hvordan utvide et hull gradvis, når det ikke er noe hull der å utvide? Det føltes umulig.

Så? Gått ut i fjerdeklasse, møtte jeg en ny fyr. Han var hyggelig, jeg var på. Ville bare ha nye venner, tenkte ikke på han som en potensiell kjærste. Vi og noen andre hang sammen hver dag. En kveld spiste vi middag sammen, skulle møte de andre etterpå. Var bare venner. Han åpna seg for meg, fortalte meg masse om seg selv. Det fikk meg til å tenke. Det gikk en uke, så kjente jeg et sug i magen. Helt uutholdelig var det. Dette var ikke drevet av min egen desperasjon etter å være sammen med noen. En fantasi jeg hadde. Jeg var forelsket på ekte, for første gang i mitt liv. Jeg hadde ikke lenger noe problem med å være aleine. Og denne gangen var det gjengjelt, i mer eller mindre gjensidig styrke. Jeg måtte fortelle han om sexen. Det føltes ikke så skummelt, men det var vanskelig å få til en anledning. Ville nødig at noen skulle buse inn. Det skjedde på en fest. Jeg sa jeg hadde noe å fortelle. Vi satt i en sofa omgitt av mennesker. Jeg spurte om han ville bli med til meg så jeg kunne si det. «Om du har noe du skal si, så syns jeg du skal si det her» Det var hardt. Jeg ville ikke, men jeg sa det likevel. Han ble overrsaket, trodde jeg skulle avvise han. Forventet ikke dette. Vi dro sammen hjem. Kyssa, kledde av oss tok på hverandre. Jeg kom med en gang. Natten ble en miks av søvn, klining og sex.

Vi har vært sammen siden. Jeg tok kontakt med seksologen igjen, og var hos henne i samtaleterapi. En fysolog drev med de praktiske øvelsene. Herregud som jeg dro inn magen! Og hele tiden. Da jeg gjorde knipeøvelser, hadde jeg ikke sjans til a? holde igjen før jeg slapp ut. Jeg ble mer bevisst pa? hvor anspent jeg var og fikk noen dillaotrer. Gummipikker i forskjellige størrelser. Disse skulle jeg egentlig bruke tre til fire ganger i uken. Særlig. Lite fristende var det. Sa? var det ogsa? det der med a? utvide det hullet som ikke fanten. Det gikk noen ma?neder. Plutselig en dag da den da?rlig samvittigheten for at jeg forsømte behandlingen tok over, a?pnet jeg settet med dilllatorer, OG, den minste gled plutselig inn. Det fantes et hull! Jeg prøvde neste størrelse, den gled ogsa? inn. Noen dager senere, gled den mellomstore inn. Det var vondt, men jeg rørte rundt og det ble bedre. Jeg visste na? hele tiden hvor sterk smerten maksimalt kunne bli, det gjorde det mye lettere!En ma?ned senere var jeg pa? den neste største, det var vondt, men jeg hadde kontroll over smerten. Den største gikk inn. Jeg og kjærsten prøvde. Det ble mye styr, men sa? var han inne. Det var vondt, men det gikk. Det ble ikke noe mer enn det. Etterhvert hadde vi samleie. Det fungerte ikke optimalt, men ble mye styr og svært lite nytelse. Vi gjorde det ikke sa? ofte. Alt styret gjorde det usexy. Det var likevel en enorm lettelse. A? fa? barn senere i livet, kunne gjøres pa? sa? og si vanlig ma?te. Jeg ville kanskje kunne gjennomføre en gynekologisk undersøkelse. Mange ting ble enklere, m!en samele var fortsatt ganske komplisert og noe vi for det meste styrte unna.

For to månder siden, fylte jeg 25 år. En ettermiddag fikk jeg veldig lyst på kjærsten min. Vi pulte. Det gikk lett og varte ikke en evighet slik det har brukt å gjøre før. Siden da har det vært sånn. Nå har vi mye samleie. Neste uke skal jeg til fastlegen å ta celleprøve for livmorhalskreft. Da skal de bruke den «jekken» jeg så i seksualundervisningen pa? ungdomsskolen. Jeg gleder meg oppriktig, fordi jeg kommer til å klare det helt fint. Det er den ultimate seier. Etterpå skal jeg helt seriøst feire med champange! Hvorfor det plutselig ordnet seg (sånn relativt, hvertfall), aner jeg ikke. Jeg har slappet mer av de siste årene, kanskje tok det bare litt tid før spenningen i bekkenbunnen slapp taket. Kanskje er det noe helt annet.

På mange måter er jeg nå litt glad for at jeg har gått igjennom dette. Jeg og kjærsten har for eksempel et veldig godt forhold, og sex som er like bra for meg som det er for han (tørr jeg å påstå), siden vi har vært tvunget til å finne på andre ting enn bare samleie. Å ha en kjæreste da jeg var så ung og usikker, og desperat, tror jeg ikke hadde vært bra for meg, jeg trengte å bli tvunget til å gå i meg selv og finne ut hva jeg trengte av sosial innput i hverdagen for å ha det bra. En kjærste hadde jeg fort blitt avhengig av og vi hadde fått et destruktivt forhold, og jeg hadde kanskje aldri vokst inn i den mer selvsikre og avslappede personen jeg er i dag.

Dette er modige Matilde sin historie. Send en mail hvis du vil dele din: dernede@hotmail.com

Vondt å ha sex - P2

https://radio.nrk.no/podcast/ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram/nrkno-poddkast-20062-139374-19062018105000

To unge kvinner deler sine erfaringer med smerter i underlivet i hverdagen, og under samleie. På slutten hører du litt av et intervju med meg som er omtrent et år gammelt.

Anbefaler alle å lytte til P2 sitt innslag om dette!

I dag har jeg ingen smerter❤Hvis du sliter med mye smerter så er det fint å vite at andre har blitt helt friske💞☺

Litt mer mediaoppmerksomhet rundt temaet:

https://www.svt.se/nyheter/inrikes/allt-fler-behandlas-for-vestibulit

https://www.svt.se/nyheter/vestibulit-stora-morkertal-och-okunskap-inom-varden

https://www.svt.se/nyheter/inrikes/ana-stani-i-jag-fick-mer-hjalp-fran-en-facebookgrupp-an-fran-lakare

Beklager dumme linker som må kopieres ;)

Vil du dele din historie her på bloggen: dernede@hotmail.com

En lesers historie

Hadde aldri før vært plaga med smerter i underlivet. Hatt et par soppinfeksjoner og celleforandring(lite inngrep)då eg var rundt 26 år gammal. brukte p-piller og lengste forholdet mitt var frå 25 år til 35 år(vi var sambuarar).

Tok jo nokre kjærester og litt tid før eg fekk eit avslappa forhold til sex (var 18 år første gang)men ingenting uvanleg med det. Har alltid vært litt sårbar, blir lett stressa og stiller mange krav til meg sjølv, og føler alt for ofte at eg mislykkast.

Men då eg vart 39 år vart eg betatt/forelska i ein mann som viste seg å ikkje vere særleg bra for meg.

Han overfokuserte på det seksuelle, og la uvanleg mykje press på meg.

Ingen av mine tidlegare kjærester hadde nokonsinne hatt eit sånt ekstremt fokus. 

Eg vart stressa og lei meg av situasjonen, samtidig som eg også var tiltrekt av han. Før trudde eg at eg hadde ein av og på bryter ang sex, men det har eg overhodet ikkje.

Det må være følelser og gjensidig respekt for at eg skal ha eit forhold/flørt med nokon. Kanskje forenkla å sei det(kunne skjedd uansett) men føler at eg fekk vestibulitt pga den dårlege relasjonen. Alt begynte med ein vanleg soppinfeksjon, der eg brukte canesten. Det satte seg ei svak murring i underlivet, som ikkje ga seg. fekk fleire kurer mot sopp, og gjennomførte gu og tok blodprøver.

Då satte fastlegen meg på 4 tøffe antibiotika kurer, + ein dalacin(som eg ikkje tok; greide ikkje sette dalacin vaginalt). Ubehaget og smertene tiltok og eg vart meir og meir fortvila. Fastlegen skifta diagnoser (i denne rekkefølgja:

1.kjønnssykdom 2.sopp igjen 3.klostridium(?)bakterier

4.så mykje problem med magen at det skapte smerter i skjeden; fod map var visst tingen. husker ikkje alt han foreslo. På eit tidspunkt sa han at eg skulle kjøpe ei bok av ein kjend hypokonderlege og tenke meg frisk.

Trenger sikkert ikkje skrive at eg har skifta lege.

Etter 5 forferdelige mnd(ikkje greit å vere på jobb med dette!)stakk eg rett og slett av. Satte meg i bilen og dro til oslo med intensjon om å ikkje vende tilbake før eg hadde fått hjelp.

På 3.privatklinikk traff eg josef ekgren som hjalp meg, og forklarte meg denne tilstanden vestibulitt(og vaginisme, dei går hånd i hånd). Der fekk eg antihistaminer og atrophin krem. Og instrukser ang knipeøvelser og livsstilsendring.

Han var ein kontroversiell lege, men det spelte liten rolle så lenge behandlinga hjalp meg. det tok ei tid før eg vart bedre, men eg tør ikkje tenke på utfallet om eg ikkje hadde fått hjelp. Eg kunne enkelt blitt rusmisbruker om ikkje eg hadde fått lindring. Har gått mykje til fysioterapi, og det siste året har eg vore tilnærma symptomfri. Dessverre har eg fått det igjen no; noko som er trist, men eg har ikkje den ekstreme angsten i tillegg som eg hadde sist, då eg ikkje visste kva dette var.

Denne tilstanden har delvis ruinert økonomien min uten at eg skal gå inn på det; vil berre sei at alle jenter/kvinner som har dette har min djupaste sympati. Eg håper vi kan finne støtte i kvarandre. Eg har gått aleine no i tre år med dette; nesten berre mamma eg prater med om det. mine veninner forstår lite av det, og kamerater vil eg ikkje diskutere det med. Så det har blitt ein ensom og vond tilstand. gråter litt når eg ligger og skriver dette.

Er overbevist om at hadde dette vore ein tilstand for menn, hadde det vore meir fokus og forskning på det.

Når eg leser på amerikanske forum, har dei betydeleg meir medisiner og alternativer, og ikkje minst kompetanse.

Vil du dele din historie?//dernede@hotmail.com

#vulvalove

Følg med på helsekontrollen i morgen. Mer Info Her!

(Alt er bra med meg fortsatt!) 💗💜💗

Bli med i Facebookgruppa: Kroniske underlivssmerter Norge for å snakke med andre med underlivssmerter💞

Klem fra meg!

KK.no

På onsdag ble jeg intervjuet av en journalist fra Kvinner og Klær. Link!!

Foto: Ida Bergersen (KK.no)

Vi snakkes <3

Artikkel på NRK

På mandag ble jeg intervjuet av en journalist fra NRK. Sjekk ut artikkelen: Link

Bilde NRK: SARA VILDE SOLÅS

Vi snakkes!